1898: Supermaktens fødsel – Kort historie – Instituttets historie – Historikerkontoret


1898: Supermaktens fødsel

The global likevekt, som hadde tillatt USA å vokse og blomstre i virtuell isolasjon siden 1815, var borte for alltid som et resultat av en kort, men knust krig. I 1898 inngikk USAs innenlandsstøtte for Cuba uavhengighet USA i en kamp med Spania om skjebnen til øynasjonen. Beslutningen om å hjelpe den kubanske motstanden var en stor avvik fra den tradisjonelle amerikanske praksisen med liberal nasjonalisme, og resultatene av den avgjørelsen hadde vidtrekkende konsekvenser. Paris-traktaten fra 1898 som avsluttet krigen ga Cuba sin uavhengighet og avsto også viktige spanske eiendeler til USA – spesielt Puerto Rico, Filippinene og den lille øya Guam. USA var plutselig en kolonimakt med utenlandske avhengigheter.

Foto av amerikanske solidere i Puerto Rico under den spansk-amerikanske krigen

Denne antagelsen om koloniale ansvar reflekterte ikke bare den midlertidige entusiasmen fra 1898, men markerte også en dyp endring i USAs diplomatiske stilling. Utenrikspolitikken på begynnelsen av 1800-tallet hadde mindre relevans ved begynnelsen av det 20. århundre fordi nasjonen hadde forandret seg. USA hadde nesten alle attributtene til en stormakt – de sto foran eller nesten foran nesten alle andre land når det gjelder befolkning, geografisk størrelse og beliggenhet i to hav, økonomiske ressurser og militært potensiale.

Utenrikspolitikken måtte endres for å møte disse nye omstendighetene. President William McKinley gjorde oppmerksom på den nye situasjonen i instruksjonene han ga delegasjonen til amerikanske statsmenn som forhandlet om Paris-traktaten. «Vi kan ikke være umindelige over at krigen uten noe ønske eller design fra vår side har gitt oss nye plikter og ansvar som vi må møte og løslate for å bli en stor nasjon med vekst og karriere fra begynnelsen av Hersker av nasjoner tydelig har skrevet overkommando og løfte om sivilisasjon. ”

En annen samtidsobservatør, George L. Rives, utvidet denne tolkningen. «Enten vi liker det eller ikke,» skrev han, «er det tydelig at landet nå går inn i en periode i sin historie der det vil nødvendigvis bringes i langt tettere og mer komplekse relasjoner med alle de andre store makter i verden, ”et resultat som vil etterlate den etablerte utenrikspolitikken foreldet.” Vi skal nå og fremover bli sett på som å ha kastet vår tradisjonelle holdning til isolering.»

Leave a Reply

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *