1898: Supermaktens fødsel
The global likevekt, som hadde tillatt USA å vokse og blomstre i virtuell isolasjon siden 1815, var borte for alltid som et resultat av en kort, men knust krig. I 1898 inngikk USAs innenlandsstøtte for Cuba uavhengighet USA i en kamp med Spania om skjebnen til øynasjonen. Beslutningen om å hjelpe den kubanske motstanden var en stor avvik fra den tradisjonelle amerikanske praksisen med liberal nasjonalisme, og resultatene av den avgjørelsen hadde vidtrekkende konsekvenser. Paris-traktaten fra 1898 som avsluttet krigen ga Cuba sin uavhengighet og avsto også viktige spanske eiendeler til USA – spesielt Puerto Rico, Filippinene og den lille øya Guam. USA var plutselig en kolonimakt med utenlandske avhengigheter.
Denne antagelsen om koloniale ansvar reflekterte ikke bare den midlertidige entusiasmen fra 1898, men markerte også en dyp endring i USAs diplomatiske stilling. Utenrikspolitikken på begynnelsen av 1800-tallet hadde mindre relevans ved begynnelsen av det 20. århundre fordi nasjonen hadde forandret seg. USA hadde nesten alle attributtene til en stormakt – de sto foran eller nesten foran nesten alle andre land når det gjelder befolkning, geografisk størrelse og beliggenhet i to hav, økonomiske ressurser og militært potensiale.
Utenrikspolitikken måtte endres for å møte disse nye omstendighetene. President William McKinley gjorde oppmerksom på den nye situasjonen i instruksjonene han ga delegasjonen til amerikanske statsmenn som forhandlet om Paris-traktaten. «Vi kan ikke være umindelige over at krigen uten noe ønske eller design fra vår side har gitt oss nye plikter og ansvar som vi må møte og løslate for å bli en stor nasjon med vekst og karriere fra begynnelsen av Hersker av nasjoner tydelig har skrevet overkommando og løfte om sivilisasjon. ”
En annen samtidsobservatør, George L. Rives, utvidet denne tolkningen. «Enten vi liker det eller ikke,» skrev han, «er det tydelig at landet nå går inn i en periode i sin historie der det vil nødvendigvis bringes i langt tettere og mer komplekse relasjoner med alle de andre store makter i verden, ”et resultat som vil etterlate den etablerte utenrikspolitikken foreldet.” Vi skal nå og fremover bli sett på som å ha kastet vår tradisjonelle holdning til isolering.»