Borgerrettighetsaktene fra 1866 og 1875 ble vedtatt av den amerikanske kongressen i et forsøk på å gjøre fullverdige borgere av og garantere rettighetene til de frigjorte slaver. Den trettende endringen (1865) hadde avskaffet slaveri i hele nasjonen, og kongressen ble stilt overfor hvordan man kunne franchise denne befolkningen. Begge lovgivningene viste seg å være kontroversielle.
Tidlig i 1866 godkjente Kongressen en lov som uttalte at stater ikke kunne krenke borgernes rettigheter. Men president Andrew Johnson (1808–75) gjorde veto mot det. Da Sør trakk seg fra Unionen i 1861, forble Johnson, den gang en senator fra Tennessee, i Washington, DC; han mente at løsrivelsen var grunnlovsstridig. Da president Abraham Lincoln (1861–65) løp for en annen periode i 1864, valgte han den sørlige demokraten som sin løpekamerat i et forsøk på å helbrede nasjonens sår. Etter å ha vunnet valget hadde Lincoln akkurat startet sin andre periode da han ble myrdet (april 1865); Johnson etterfulgte ham i embetet. Da Civil Rights Act kom på pulten hans, nektet Johnson å undertegne det; han hadde alltid vært en fast tro på staters rettigheter til å regulere sine egne saker. For første gang i historien mønstret kongressen nok stemmer til å omgjøre et presidentveto og vedtok loven uansett. Det var den første av mange vetorettinger som kom i løpet av årene med gjenoppbygging (1865–77), da kongressen og presidenten kvadrerte over hvordan for å gjenopprette Unionen.
I juni 1866 foreslo Kongressen den fjortende endringen, som ga statsborgerskap til alle afroamerikanere og garanterte at alle lover (både føderale og statlige) gjaldt likt for afroamerikanere og hvite. Kongressen krever videre d at ingen sørlige stater kunne gjenopptas i Unionen (på den tiden hadde ingen blitt gjenopptatt) uten først å ha ratifisert det fjortende endringsforslaget. Endringen ble ratifisert i 1868 – og erstattet den tidligere omstridte lovgivningen.
Loven av 1875, vedtatt av Kongressen 1. mars samme år, hadde som mål å beskytte alle borgere mot diskriminering på steder med offentlig innkvartering. Delvis uttalte det at «Alle personer innenfor jurisdiksjonen til USA skal ha rett til full og lik glede av innkvartering, fordeler, fasiliteter og privilegier til vertshus, offentlige transportmidler på land eller vann, teatre og andre steder av offentlig underholdning … og gjelder både borgere av alle raser og farger. » Åtte år senere ble lovgivningen slått ned som grunnlovsstridig av USAs høyesterett, som uttalte at Kongressen ikke har myndighet til å regulere den utbredte sosiale sedelen til noen stat. Grunnen dekket av Civil Rights Act of 1875 ble senere dekket på nytt av Kongressen i Civil Rights Act of 1964, som forbyr diskriminering på grunn av en persons farge, rase, nasjonale opprinnelse, religion eller kjønn.
Se også: Trettende endring, femtende endring