BIBLIOGRAFI
Det var Sovjetunionens sammenbrudd i slutten av 1991 som førte til liv i en aktiv, men i hovedsak dysfunksjonell internasjonal organisasjon. kalt heller misvisende Commonwealth of Independent States (CIS). Opprinnelig var det bare de tre initiativtakerne til å demontere Sovjetunionen – Hviterussland, Russland og Ukraina – som dannet denne løse alliansen 8. desember 1991, men i løpet av måneden sju andre tidligere sovjetrepublikker (Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Moldova, Turkmenistan og Usbekistan) sluttet seg ved å signere Alma-Ata-erklæringen. De tre baltiske statene (Estland, Latvia og Litauen) nektet å bli assosiert med denne organisasjonen, og Georgia, mens de først avviste invitasjonen, måtte bli med i desember 1993 og trengte Russlands hjelp i en voldelig intern krise.
Fra begynnelsen av har medlemslandene hatt ganske forskjellige synspunkter på målene med deres union, fra den minimalistiske tilnærmingen til å håndtere en «sivilisert skilsmisse» (som formulert av Ukraina) til den ambisiøse agendaen for å fremme flerdimensjonal integrasjon. Denne agendaen er skissert i CIS Charter, vedtatt i januar 1993, og hundrevis av andre dokumenter undertegnet av statsledere og regjeringer. Implementeringen har imidlertid i beste fall vært tilfeldig og oftere ikke eksisterende.
Russland var forventet å være en «naturlig» leder for denne ambivalente grupperingen, hvis medlemmer hadde rikelig med delt tragedie tidligere, men ikke hadde lyst på mye av en felles fremtid. Moskva klarte å ordne de umiddelbare problemene knyttet til arven til Sovjetunionen, fradele utvendig gjeld og eiendom til å distribuere kvoter på stridsvogner i henhold til traktaten om konvensjonelle styrker i Europa (CFE) (1990) og sikre monopolet på atomvåpen for seg selv. Ytterligere lederskap ble usikkert og sentrert hovedsakelig om å opprettholde kontakter mellom de politiske elitene gjennom regelmessige toppmøter og støttende nettverk. Det var først i andre halvdel av 1990-tallet at Moskva viste interesse for mer ambisiøse integrerende prosjekter som ønsket å hevde sin dominans over det post-sovjetiske rommet. Hovedprioriteten ble gitt å bygge en allianse med Hviterussland, formatert som en union med et charter (1997) og en traktat (1999) som satte målet om å bygge en konføderalstat. Hviterusslands ledelse fulgte sine egne interesser i disse «broderlige» båndene, men viste liten interesse for bredere samarbeid, til tross for å være vert for SIS-hovedkvarteret i Minsk.
Et spesielt fokus for politisk nettverk har vært på den regionale sikkerhetsutviklingen, først og fremst i Kaukasus og Sentral-Asia. I mai 1992 undertegnet seks stater (Armenia, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan og Usbekistan) Collective Security Treaty (CST); Aserbajdsjan, Hviterussland og Georgia ble med i 1993, men i 1999, da traktaten skulle fornyes, gikk Aserbajdsjan, Georgia og Usbekistan effektivt ut. Et sentralt mål for det russiskledede sikkerhetssamarbeidet var å håndtere voldelige konflikter i SNG-området, men planene for felles fredsbevarende styrker ble aldri realisert, og organisasjonen ga bare mandater for russiske fredsbevarende operasjoner i Tadsjikistan (1992–1997) og Abkhasia. (pågår siden 1994). Foruten å etablere regelmessige møter mellom forsvars- og innenriksministre, var dette rammeverket moderat vellykket for å lette eksporten av russiske våpen og utdanning av offiserer i russiske akademier, samt for å bygge et felles luftvernsystem. Siden høsten 2001 har Moskva søkt å intensivere sikkerhetssamarbeidet i SNG, og ser det som et svar på den begrensede innsettingen av amerikanske og NATO-styrker i Kirgisistan og Usbekistan. Mens antiterroristsenteret ikke har blitt en effektiv struktur, ble det gjennomført flere felles militære øvelser mellom 2002 og 2004, og CSTs status ble oppgradert i mai 2002 til Collective Security Treaty Organization.
Prioritert oppmerksomhet i CIS er gitt til økonomien, og det er på dette området resultatene er spesielt imponerende. Den opprinnelig erklærte ambisjonen om å opprette en økonomisk union ble undergravd allerede i 1994 av mangelen på å beholde rubelen som den felles valutaen. I første halvdel av 1990-tallet ble alle post-sovjetiske stater rammet av alvorlige økonomiske kriser, og ingen av dem viste alvorlig interesse for å prøve å finne en felles vei ut. Russland forsøkte å fremme sin økonomiske innflytelse ved å undertegne en tollunion med Hviterussland og Kasakhstan i 1995 og utvide den neste år til en frihandelssone, som også inkluderte Kirgisistan og til slutt Tadsjikistan. På Chisinau-toppmøtet (oktober 1997) ble Russland kritisert for å hindre implementeringen av SNG-avtalene med sin selektive tilnærming. Dens evne til å gi økonomisk ledelse ble imidlertid undergravert av den russiske økonomiske sammenbruddet i august 1998, som berørte alle dets partnere.For den saks skyld deltok alle SNGs medlemsland i tiltredelsesforhandlinger med Verdens handelsorganisasjon (WTO) uten noen koordinering eller forsøk på å synkronisere innsatsen. Det var først i 2003 at Moskva lanserte et nytt initiativ på dette området, som overbeviste Hviterussland, Kasakhstan og Ukraina om å fjerne de fleste barrierer for samarbeid innenfor rammen av et samlet økonomisk rom.
Dette prosjektet var et en del av Russlands bredere innsats for å befeste sitt lederskap i SNG-området ved å kombinere tettere bilaterale bånd med en rekke multilaterale rammer. Grunnlaget for denne innsatsen ble skapt av Russlands sterke økonomiske vekst, primært drevet av energisektoren, men kjerneinnholdet ble formet av det tettere samarbeidet mellom post-sovjetiske regimer som alle sto bak veien for demokratiske reformer og utviklet ulike former for semi-autoritærisme. Det vellykkede opprøret mot regimet til Eduard Shevardnadze i Georgia i november 2003 så ut til å være en anomali i denne generelle trenden, men den «oransje revolusjonen» i Ukraina i november – desember 2004 hadde en ødeleggende effekt på Russlands politikk. Moldovas rask omorientering mot EU i februar 2005 viste at et regimeskifte ikke var en nødvendig forutsetning for å forlate SNG-rammene. Regimet til Askar Akaev i Kirgisistan i mars 2005 viste at Russland ikke hadde noen pålitelige instrumenter for å støtte sine allierte mot interne utfordringer.
I møte med denne kjeden av fiaskoer og tilbakeslag måtte Moskva revurdere nytten og levedyktigheten til SNG, selv om det fortsatte å insistere på sitt «sivilisasjonsoppdrag på det eurasiske kontinentet» (som president Vladimir Putin hevdet i sin tale i april 2005 til parlamentet). Det ser ut til å være fullt mulig at Moskva kunne velge å demontere denne paraplystrukturen og konsentrere sin innsats om viktige bilaterale forbindelser, først og fremst med Hviterussland, og også med Armenia og Kasakhstan. I Sentral-Asia ville Russland da forsøke å hevde sin nøkkelrolle i Central Central Cooperation Organization (som det ble med i mai 2004) og koordinere sin politikk med Kina i Shanghai Cooperation Organization (etablert i juni 2002). Nøkkelspørsmålet for fremtiden for disse overlappende og iboende ustabile strukturer er Russlands egen politiske bane og dets forpliktelse til tilnærming til Europa.
Se også Russland, Sovjetunionen; Verdenshandelsorganisasjonen.
BIBLIOGRAFI
Dwan, Renata og Oleksandr Pavliuk, red. Byggesikkerhet i de nye statene i Eurasia: Subregionalt samarbeid i det tidligere sovjetiske rommet. Armonk, NY, 2000.
Kreikemeyer, Anna og Andrei V. Zagorski. «Commonwealth of Independent States.» I fredsbevarelse og Russlands rolle i Eurasia, redigert av Lena Jonson og Clive Archer, 157–171. Boulder, Colo., 1996.
Light, Margot. «International Relations of Russia and the Commonwealth of Independent States.» I Eastern Europe and the CIS, 23–35. 3rd ed. London, 1996.
«Vozroditsya li Soyuz ? Budushchee postsovetskogo prostranstva. «Nezavisimaya gazeta (23. mai 1996): 4–5.
Pavel K. Baev