Selv om formuleringene kan variere, inneholder de fleste Essiac-formuleringer burdock-rot, kalkun-rabarberrot, sauebrød og glatt alm. Fra 1920- og 1970-tallet ble Essiac promotert som kreftbehandling av Rene Caisse, en kanadisk sykepleier som oppfant formelen. Caisse hevdet noen ganger at formelen hadde blitt gitt til henne av en Ontario Ojibwa-pasient hun behandlet, og andre ganger at hun hadde lært formelen fra en ikke navngitt «medisinmann». Ingen av historiene har noen gang blitt underbygget. Det er ingen bevis for at Essiac er et indianer- eller første nasjonalt middel. Imidlertid er det flere faktorer som indikerer at formelen ikke er fra noen indianerkultur eller First Nations-kultur. Spesielt i den opprinnelige oppskriften er bare en av plantene i blandingen, glatt alm, innfødt til Amerika; ingen av de andre urtene er hjemmehørende i Nord-Amerika. Caisse forandret historien sin om opprinnelsen til middelet, samt ingrediensene i formelen, flere ganger, og ble sagt å være glad i å dyrke «en mystisk luft» rundt den. Navnet «Essiac», som Caisse ga til teen, er Caisses navn stavet bakover. I dag selges Essiac ofte med apparater (som flasker og infusjoner) for å lage te, og blir noen ganger fremmet med usanne påstander om at vitenskapelig studier har vist at det er effektivt.
I 1977 solgte Caisse sin Essiac-formel og varemerkerettigheter til Respirin Corporation (et kanadisk selskap og forgjenger i tittelen til Essiac Products Inc.), som forsøkte å kommersialisere produktet Imidlertid klarte ikke selskapet å påvise noen effekt av Essiac mot kreft. Gjentatte laboratorietester viste at Essiac ikke klarte å redusere tumorveksten og i store doser drepte testdyr. I en rekke studier økte Essiac faktisk kreftfrekvensen. Som et resultat nektet både den amerikanske og den kanadiske regjeringen å godkjenne Essiac som medisinsk behandling. Essiac ble i stedet markedsført av Essiac Products Inc. og andre som et kosttilskudd, underlagt mye løsere regulering og ikke nødvendig for å vise bevis på effektivitet.