F-5E Tiger II History
Utviklingen av Northrop F-5 begynte i 1954 da et Northrop-team turnerte Europa og Asia for å undersøke forsvarsbehovet i NATO og SEATO-landene. En studie fra 1955 for selskapets design for en lett supersonisk fighter som ville være relativt billig, lett å vedlikeholde og i stand til å operere ut av korte rullebaner. Luftforsvaret så ikke opprinnelig positivt på forslaget siden det ikke hadde behov for en lett jagerfly. Imidlertid trengte den en ny trener for å erstatte Lockheed T-33, og i juni 1956 kunngjorde luftforsvaret at de skulle skaffe seg trenerversjonen, T-38 Talon.
25. april 1962 kunngjorde Forsvarsdepartementet at de hadde valgt flyet til sitt militære hjelpeprogram (MAP). Amerikas NATO- og SEATO-allierte ville nå kunne anskaffe et supersonisk krigsfly av verdensklasse kvalitet til en rimelig pris. 9. august 1962 fikk flyet den offisielle betegnelsen F-5A Freedom Fighter. F-5A var optimalisert for luft-til-jord-rollen, og hadde bare en svært begrenset luft-til-luft-evne, og var ikke utstyrt med en brannkontrollradar. F-5B var to-seters versjonen av F-5A. Det var generelt likt F-5A med ett sete, men hadde to seter sammen for doble jager- / treneroppgaver.
Selv om all F-5A-produksjon var ment for MAP, «lånte» USAF i oktober 1965 12 kampklare F-5Aer fra MAP-forsyninger og sendte dem til Vietnam med 4503. Tactical Fighter Wing for operativ serviceprøver. Dette programmet fikk kodenavnet «Skoshi Tiger» (Little Tiger), og det var under denne pliktomgangen F-5 hentet sitt Tiger-kallenavn.
20. november 1970 ble Northrop-oppføringen erklært vinneren av IFA (International Fighter Aircraft) som F-5A / Bs etterfølger. Hovedvekten var på luftoverlegenhetsrollen for nasjoner som står overfor trusler fra motstandere som opererer sen-generasjons MiG-21-er. Det ble lagt inn en ordre på fem utviklings- og 325 produksjonsfly. I januar 1971 ble det omklassifisert som F-5Ej Flyet ble kjent som «Tiger II».
US Navy Fighter Weapons School (den såkalte «Top Gun» -skolen) ved NAS Miramar anskaffet totalt ti F-5Eer og tre F-5Fer for ulik luftkampopplæring. På grunn av F-5s egenskaper, som lignet på MiG-21, ble det brukt som «aggressor» -fly, utstyrt FWS og VF-126 på NAS Miramar, pluss VF-43 på NAS Oceana. Alle tre enhetene disponerte senere Tiger IIs til fordel for General Dynamics F-16N. Disse tiger II-ene ble overført til VF-95 ved NAS Key West og VFA-127 ved NAS Fallon. I løpet av FY 1996 flyttet VFC-13 fra NAS Miramar, CA, til NAS Fallon, NV, og overgikk fra 12 F / A-18 til 25 F-5. VFC-13s timeprogram vil øke for å kompensere for planlagt avvikling av de to gjenværende Active Component-motstanderskvadronene, VF-45 og VFA-127. Denne overgangen til F-5 motstandsfly vil gi aktive og Reserve Navy piloter luft-til-luft kamptrening med betydelige besparelser for skattebetaleren. Nylige estimater viser at F-5 kan opereres til en tredjedel av hva det koster å betjene en F / A-18.