Forsvinning av Aralsjøen

Aralsjøen, på grensen til Kasakhstan og Usbekistan, er en advarsel om hvordan endringer i økosystemer kan ha vidstrakt innvirkning på samfunnene som er avhengige av tjenestene de gir.

På begynnelsen av 1900-tallet var Aralsjøen den fjerde største innsjøen i verden, og ga et vell av viktige økosystemtjenester til samfunn, inkludert fiskebestander og bevaring av omkringliggende vann og jordkvalitet. Aralhavets saltholdighet og volumnivå ble holdt stabilt av tilførsel av ferskvann fra Syr Darya-elven i øst og Amu Darya-elven i sør.

I 1918 bestemte beslutningstakere fra det tidligere Sovjetunionen å avlede ferskvann fra Syr Darya og Amu Darya for vanning. Dette var en viktig del av planene deres om å øke bomullsproduksjonen, som de kalte «hvitt gull», en stor sovjetisk eksport. De sovjetiske beslutningstakerne visste at det økte uttak fra elvene ville krympe Aralsjøen til en rest saltvannssjø, men de mente at når fordelene med økt landbruksproduksjon ble veid opp mot økosystemtjenestefordelene ved havet, var Arals uttørking verdt det.

Sovjetplanen om å maksimere en økosystemtjeneste — ferskvann — på bekostning av mange andre fortsatte, og på 1930-tallet ble konstruksjonen av et system for vanning kanaler. Avlingsproduksjonen steg etter hvert som vanningsområder i Usbekistan og Turkmenistan hoppet fra 6,4 millioner dekar til 15,9 millioner dekar over to tiår, og sysselsatte millioner av mennesker i regionen. Men med de store tilstrømningene som ble omdirigert for vanning, begynte Aralsjøen å krympe på 1960-tallet. I 2005 hadde den mistet mer enn halvparten av overflaten, og hadde utsatt nesten 30 000 km2 innsjø og nesten tre fjerdedeler av volumet.

Den tidligere blomstrende fiskerinæringen kollapset da ferskvannstilstrømningen gikk ned og saltholdigheten økte, noe som førte til at 60 000 arbeidsplasser knyttet til Aralhavsfisket forsvant. Den tørkede havbunnen produserte støvstormer lastet med kjemikalier og plantevernmidler fra det intensive jordbruket som foregikk langs de to elvene. Dette førte igjen til økt luft- og vannforurensningsnivå, og avlingsskader så mye som 1000 km unna. Kreft, luftveissykdommer, anemi, spontanaborter, og nyre- og leversykdommer økte i regionen. Tusenvis av mennesker ble tvunget til å forlate hjemmene ettersom levebrødene deres ble tørre og helsen deres ble truet.

I 1987 hadde Aralhavet delt seg i to segmenter – Nord-Aralhavet i Kasakhstan, og South Aral Sea, mer eller mindre i Usbekistan. I 1995 bygde Verdensbanken og Kazak-regjeringen en demning for å forhindre at vann i den nordlige delen strømmer inn i den sørlige delen. Forbedringer ble gjort til vanning langs Syr Darya-elven, og bevarte mer av hovedvannføringen i Nord-Aralsjøen. Planen har møtt suksess; fra 2005 til 2007 utvidet overflaten til havets nordlige del med over 800 kvadratkilometer. Etter hvert som fiskebestandene er introdusert på nytt, vokser den lokale økonomien. Landsbyene i nærheten av Nord-Aralsjøen drar nytte av flere av økosystemets tjenester; lokalbefolkningen opplever færre sandstormer og mer regn, noe som har forbedret drikkevannet, luftkvaliteten og innbyggernes helse.

Dessverre krymper fortsatt det mye større Sør Aralhavet. Usbekiske ledere er ikke villige til å gi fra seg den primære vannkilden for vanning av bomull. Usbekistan er fortsatt en av verdens største bomullseksportører, og dermed blir Amu Darya fortsatt omdirigert for å vanne avlingene som opprettholder livet til millioner av mennesker.

Sudoche-våtmarkene like sør for Aral har vært vellykket restaurert, noe som fører til forbedret velvære for de lokale befolkningene. 1 Usbekistan har nylig kunngjort planer om å utforske den tørkede Aralsjøbunnen for olje. Det gjenstår å se om denne utviklingen vil være til fordel for regionen som helhet.