Signatarstatene møtes med jevne mellomrom på de såkalte COPene (partskonferansen) for å bli enige om ytterligere tiltak innen klimabeskyttelse. I 1997 ble dette møtet holdt i Kyoto i Japan, hvor «Kyoto-protokollen», det første dokumentet med juridisk bindende forpliktelser for grenser og reduksjoner, ble vedtatt av de ratifiserte landene. Tidsperioden ble satt for årene 2008 til 2012 (1. forpliktelsesperiode) og 2013 til 2020 (2. forpliktelsesperiode).
For å kunne opprettholde den internasjonale klimavernprosessen etter 2020 var det nødvendig med en ny klimaavtale. Dette ble vedtatt i 2015 på COP i Paris som «Paris-avtalen», som for første gang inkluderte et spesifikt mål for å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 ° C over det førindustrielle nivået i 1750. De ratifiserte landene sette sine egne reduksjonsmål, der en gjennomgang og styrking av klimabeskyttelsesarbeidet skulle finne sted hvert 5. år. I oktober 2016 ble det nødvendige antallet av minst 55 ratifiserte land, som er ansvarlig for minst 55% av de globale klimagassutslippene, nådd, noe som betydde at avtalen kunne tre i kraft.