Mange tror feilaktig at fordeler ved arbeidsledighetsforsikring (UI) kommer fra et fond som er betalt av ansatte – som sosial sikkerhet eller Medicare. Imidlertid er det arbeidsgivere som er økonomisk ansvarlige for dagpenger, og kostnadene er langt høyere enn bare kravet.
For det første hjelper det å forstå hvordan arbeidsledighetsforsikring finansieres.
Arbeidsledighet er nesten helt finansiert av arbeidsgivere. Bare tre stater – Alaska, New Jersey og Pennsylvania – vurderer arbeidsledighetsskatt på ansatte, og det er en liten del av de totale kostnadene.
Arbeidsledighet finansieres og beskattes, både på føderalt og statlig nivå:
- FUTA-skatt (Federal Unemployment Tax Act) pålegges med en fast sats på de første $ 7000 som betales til hver ansatt. Den nåværende FUTA-skattesatsen er 6%, men de fleste stater mottar en 5,4% «kreditt» som reduserer den til 0,6%. Det er ingen handlinger en arbeidsgiver kan ta for å påvirke denne satsen. Noen av disse føderale pengene brukes til lån til stater som ikke har nok i UI-tillitsfondene sine til å betale krav. Hvis lånene ikke blir tilbakebetalt, øker den føderale regjeringen statens arbeidsgiveravgiftssats.
- Skatteloven for statlig arbeidsledighetsskatt (SUTA) er mye mer komplekst. Arbeidsgivere betaler en viss skattesats (vanligvis mellom 1% og 8%) av de skattepliktige inntektene til ansatte. I de fleste stater varierer det fra de første $ 10 000 til $ 15 000 en ansatt tjener i et kalenderår.
Her blir det vanskelig. Hver stat har sin egen finansieringsmetode og sin egen beregning for å bestemme skattesatsen en arbeidsgiver betaler. Du kan lese om det her. I denne artikkelen, vet at avgiften er basert på arbeidsgivers skattepliktige lønn, beløpet arbeidsgiveren har betalt til UI-systemet, og arbeidsledighetskrav mot arbeidsgivers konto (kalt «ytelseskostnader»).
Dette kalles en erfaringsvurdering, og det kan gå opp eller ned over tid avhengig av arbeidsgivers lønn og historie med arbeidsledighetskrav.
De reelle kostnadene ved arbeidsledighetskrav: økte skattesatser.
Kostnaden for et individuelt UI-krav avhenger av hvor mye arbeidstakeren tjente, hvor lenge de forblir ledige og statens maksimale ytelsesbeløp. Gjennomsnittlig utbetalt beløp på et arbeidsledighetskrav er $ 4200, men kan koste opptil $ 12.000 eller enda mer.
Statlige myndigheter får penger til å betale krav ved å debitere arbeidsgivers UI-konto (i stater som krever en konto balanse) eller ved å øke arbeidsgivers UI-avgifter. Et fradrag i kontosaldoen kan også føre til en renteøkning, ettersom forholdet mellom skattepliktig lønn og kontosaldoen endres. Hvert krav som vurderes til en arbeidsgivers konto, kan føre til en økning i skattesatsen i fremtidige år.
Så den virkelige historien er ikke kostnaden for et enkelt krav (selv om det kan være betydelig). Det er den høyere skattesatsen som vil ha langvarig innvirkning.
Statlige formler bruker vanligvis en treårig flytteperiode for å tildele en skattesats. Hvert tilkjent arbeidsledighetskrav kan påvirke tre års UI-skattesatser. Arbeidsgivere innser ofte ikke de virkelige kostnadene ved et krav, siden det er spredt over en lang periode.
Det gjennomsnittlige kravet kan øke en arbeidsgivers statlige skattepremie $ 4000 til $ 7000 i løpet av tre år. Imidlertid kan det være langt mer, formørke kostnadene for selve kravet. Å ikke vinne krav kan lett koste arbeidsgivere titusenvis av dollar årlig, om ikke mer.
For eksempel, si at en arbeidsgiver har en skattepliktig lønn på en million dollar og en skatteprosent på 1%. Det er $ 10.000 i arbeidsledighetsskattepremier. Etter at krav er vurdert til konto, går satsen opp til 5%. Premien stiger til $ 50.000. UI-avgiftssatsen gjør helt klart en forskjell for bunnlinjen til en arbeidsgiver.
Hvordan kan arbeidsgivere redusere arbeidsledighetskostnadene?
Mange arbeidsgivere ser på arbeidsledighetsskatt som bare kostnadene ved å gjøre forretninger. Enten er de ikke klar over at mange av deres tidligere ansatte kan være uberettiget til dagpenger, eller de vil ikke ha bryet med å bekjempe krav. Arbeidsgivere må imidlertid forhindre UI-avgifter for å holde arbeidsledighetsavgiftssatsen lav.
Dette gjøres ved å bestride og vinne påstander når ansatte skal vurderes som ikke kvalifiserte for fordeler, for eksempel arbeidstakere som slutter (i de fleste tilfeller saker) eller blir sparket for forsømmelse. Mange arbeidsgivere bruker et outsourcet selskap for skadestyring / kostnadskontroll, som U.I.S., for å håndtere denne prosessen.
Det er mange proaktive tiltak som arbeidsgivere kan ta for å holde arbeidsledighetskostnadene lave. Dette starter med smart og forsvarlig ansettelse – å ansette bare arbeidstakere som er nødvendige og kvalifiserte. Dette bidrar til å forhindre permitteringer og situasjoner der en ansatt rett og slett ikke passer bra. Nøyaktig dokumentasjon og spesifikk, handlingsbar tilbakemelding gir ansatte muligheter til å rette opp problemer.Å kunne snu en situasjon og beholde en arbeider er en vinn-vinn for både arbeidsgiver og arbeidstaker.