I løpet av den sene romerske republikken markerte elven Rubicon grensen mellom den romerske provinsen Cisalpine Gallia mot nordøst og Italia (kontrollert direkte av Roma og dets allierte) til Sør. På den nordvestlige siden ble grensen preget av elven Arno, en mye bredere og viktigere vannvei, som renner vestover fra Apenninefjellene (kilden er ikke langt fra Rubicons kilde) inn i Tyrrenhavet.
Guvernører i romerske provinser ble utnevnt til promagistrater med imperium (omtrent «rett til kommando») i en eller flere provinser. Guvernørene tjente da som generaler for den romerske hæren innenfor det territoriet de styrte. Romersk lov spesifiserte at bare de valgte magistratene (konsuler og pretorer) kunne holde imperium i Italia. Ethvert promagistrat som kom inn i Italia i spissen for troppene sine, tapte imperiet sitt og fikk derfor ikke lenger lov til å befale tropper.
Å utøve imperium når det var forbudt ved loven var det en hovedforseelse. Videre var det en hovedforseelse å adlyde befalingene til en general som ikke lovlig hadde imperium. Hvis en general kom inn i Italia for å lede en hær, ble både generalen og hans soldater forbrytelser og ble automatisk dømt til døden. Generalene var således forpliktet til å oppløse hærene sine før de kom inn i Italia.