«Robespierre var enten en tyrann eller en tjener for folket; en redningsmann for revolusjonen eller djevelens inkarnerte. Likevel, som så mange figurer fra fortiden, sannheten i saken er noe mer sammensatt. «Robespierre vokste opp i Arras (en» ras) 100 miles nord for Paris. Sønnen til en advokat, han ble advokat og markerte seg i juridisk praksis og som en lokal tjenestemann. Han hadde rykte for medfølelse å representere de fattige i retten og derved vekke mistanken til det lokale herredømme. Mistilliten deres ble ytterligere betent da han fremmet seg som kandidat til å representere provinsen i Estates «General, France» parlament i 1789. For første gang siden 1614 hadde kong Ludvig XVI, som sto overfor nasjonal økonomisk konkurs og dyptgående sosial uro, kalt General Estates til å møte i Versailles og diskutere Frankrikes fremtid. Som den femte av åtte varamedlemmer valgt fra Artois, tok Robespierre sitt sete med den tredje Estate og begynte sin politiske karriere og meteoriske stigning til den ultimate makten.
Innhold: Estates-General var delt i tre deler. Første eiendom, geistlige, andre eiendom, adel, tredje eiendom, allmenningen. Robespierre tjente i den tredje eiendommen. Fra begynnelsen satte han sitt preg, talte artikulert over 500 ganger i nasjonalforsamlingen på vegne av lavere klasser, og forsvarte rettighetene til jøder, svarte slaver, skuespillere, motarbeidet kongelig veto og religiøs diskriminering. I 1790 ble han nøye identifisert med en venstreorientert politisk klubb, Jacobins, oppkalt etter møtestedet, et eldgammelt katolsk kloster. Jacobinerne handlet noe sånt som et politisk parti eller en radikal trykkgruppe i nasjonalforsamlingen, og sammen med sine forbundsmenn satt høyt på venstre side av kammeret. Snart ble Robespierre og hans allierte kalt montagnards eller Mountain. I 1791 prøvde kong Louis og hans familie å flykte fra landet, og da ble det bevist at de planla med de fremmede fiendene i Frankrike. Etter krigsutbruddet med Østerrike og den såkalte andre revolusjonen i 1792 argumenterte Robespierre med hell for kongens henrettelse.
Våren 1793 sto Frankrike overfor en rekke problemer som ville ha brutt En hvilken som helst annen makt. En koalisjon av europeiske hærer som truet grensen, matopptøyer i Paris, et bondeopprør i sørvest, Lyon by i opprør og Middelhavets marinebase i Toulon overgav seg til britene. Det ble dannet en sikkerhetskomité og om sommeren ble den ledet av Robespierre, men for første gang siden Ludvig XIV hadde Frankrike en regjering som var fast bestemt på å herske.
Ledende komiteen var Maximilien Robespierre, en nordlandsadvokat som ble radikal politiker. Han møtte en sett av skremmende utfordringer. En koalisjon av europeiske hærer ble samlet på grensen bestemt for å knuse revolusjonen. Bøndene var i opprør, Lyon by hadde gjort opprør og Middelhavets marinebase i Toulon hadde blitt overgitt til britene. Å håndtere wi den eksterne trusselen kalte komiteen hele nasjonen til våpen, den såkalte levee massevis. I 1794 var 850.000 menn under våpen, dverg og beseiret fiendens hærer. Bøndene ble undertrykt og Lyon gjenerobret med brutal taktikk. I sør gjenerobret en ung artillerioffiser, Napoleon Bonaparte, Toulon marinebase og klokka 23 ble han forfremmet til brigadegeneral og hans første smak av nasjonal anerkjennelse.
For å kvitte landet med intern uenighet komiteen innstiftet terrorperioden. Aristokrater, lite samarbeidsvillige prester, monarkistiske politikere, mislykkede generaler, alle som var for moderate eller ikke ekstreme nok, fikk nakken barbert av guillotinen. Robespierres journalistvenn Desmoulins, skrev om denne perioden, «gudene er tørste.» Sommeren 1794 hadde anslagsvis 40 000 dødd. Robespierre ble valgt til president for nasjonalkonvensjonen 4. juni, men hans makt mellom makt gjorde fiender og allierte. veldig nervøs. Et komplott dukket opp og han ble arrestert 27. juli. Revolusjonær rettferdighet er rask og neste dag rullet hodene til han og 22 av hans tilhengere inn i de blodige kurvene på Place de la Revolution. Fanget i dødsmaskinen til hans egen skapelse, ville Robespierre i de tidlige årene bli fordømt som en blodtørstig tyrann, men senere historisk refleksjon myknet denne analysen, og han blir også husket som en forkjemper for de fattige, fattige og politisk undertrykte.