Parrish-karakteren, og Anthony Hopkins «-ytelse, er helt andre saker. Hopkins investerer den døende millionæren med intelligens og aksept, og han snakker fantastisk godt. «Møt Joe Black» består i stor grad av samtaler, som er velskrevne og ikke virker falske eller tvunget så lenge Parrish er involvert i dem. Hans viktigste forretningsforhold er med den snakete Drew (Jake Weber), som Susan dumper for Joe, og med den avuncular Quince (Jeffrey Tambor), hans lojale, men humrende svigersønn. Quince er gift med Allison (Marcia Gay Harden), som vet at Susan er farens favoritt, men kan leve med det fordi Parrish er en så svell fyr. (Han er etisk, følsom og elsket – den første filmrike mannen som i det minste kunne klemme hodet og skuldrene gjennom nåløyet.) Det som er fascinerende med Parrish er at han håndterer døden mens han har håndtert alt annet. Han foretar en realistisk vurdering av sjansene sine, ser hvilke fordeler han kan hente ut. , forhandler om best mulig vilkår og aksepterer elegant det uunngåelige. Det er tider når han håndterer samtalene med Døden så sikkert at du skulle ønske at himmelen hadde sendt en mer artikulert forhandler.
Filmens slutt tar også lang. Det er farvel, refleksjoner, tilståelser, beroligelser, forsoninger, avskjed og overraskelser. Joe Black begynner å gå på nervene med sin evne til å si ting som er teknisk sanne, men ufullstendige og misvisende. Filmen ville spille bedre hvis han ikke alltid måtte snakke i epigrammer. Selv helt på slutten, når en linje eller to med direkte dialog ville ha ryddet luften, snakker han fortsatt i akrostiske ledetråder.
Det er likevel så mye som er bra i denne filmen, regissert av Martin Brest («Duft av en kvinne»). Claire Forlani har en rørende sårbarhet når hun forhandler om de rare vilkårene i kjærligheten hennes. Marcia Gay Harden spiller en klok, voksen scene med Parrish, som en kjærlig datter som vet at hun ikke er favoritten. Jeffrey Tambor sin opptreden er avgjørende. Gjennom øynene hans forstår vi hva en god mann Parrish er. Og Anthony Hopkins bor i en historie som har en tendens til kvikksand og finner tørt land. Du fornemmer litt av hans «Nixon» her: en mann som kan bruke sinne som en skalpell, mens du fremdeles står tilbake for å overvåke resultatet.