Det mest talte språket i Norge er norsk. Det er et nordgermansk språk, nært knyttet til svensk og dansk, alle språklige etterkommere av gammelnorsk. Norsk brukes av rundt 95% av befolkningen som førstespråk. Språket har to separate skriftlige standarder: nynorsk («nynorsk», «nytt» i betydningen moderne eller moderne) og bokmål («bokmål / språk / tale»), som begge er offisielle.
Norsk språkkamp Rediger
Kongeriket Danmark-Norge til 1814.
Den norske språkkampen er kjent som Språkstriden på norsk, og er en bevegelse forankret i både norsk nasjonalisme og de 400 årene med dansk styre i Norge (se Danmark-Norge). Koiné-språket (blandet språk) kjent som dansk-norsk (dansk-norsk) som utviklet seg i norske byer var et resultat av at dansk erstattet norsk som språket til overklassene i landet (dansk ble brukt i domstolene og av den herskende klassen, og etter den lutherske reformasjonen i 1536 erstattet den latin som et liturgisk språk). Adopsjonen av norsk ortografi til det danske språket ga opphav til den skriftlige standarden for Riksmål, som senere ble bokmål. Nynorsk, en ny norskstandard basert på talespråket på landsbygda, ble anerkjent av parlamentet i 1885, og i 1892 var det først mulig å bruke nynorsk som et primærundervisningsspråk. Innen 1920 ble nynorsk brukt mye på Vestlandet og fjelldalene, der den fremdeles har sitt høyborg, og bokmål ble brukt i de mer folkerike områdene i landet. Senere ble det forsøkt å forene de to standardene til Samnorsk, eller «Common Norwegian», selv om dette aldri ble oppfylt.
BokmålEdit
Bokmål, skriftspråket til 80-90% av den norske befolkningen, er basert på Riksmål, selv om det er forskjellig når det gjelder kjønn, leksikon, tellesystem, en tendens til å tillate konkrete substantivavslutninger i abstrakte situasjoner og diftonger versus enkelt vokaler . Riksmål ble offisielt endret til bokmål i 1929.
NynorskEdit
Nynorsk ble utviklet av språkforskeren Ivar Aasen på 1850-tallet, basert på landlige , snakket norsk, snarere enn det kultiverte, danskpåvirkede norsk som snakkes i byer. Den første offisielle kodifiseringen var i 1901, fikk navnet Nynorsk i 1929, og har blitt brukt offisielt (ved siden av bokmål) siden 1938. Bruken har imidlertid gått ned: i 1944 ble den brukt av 34,1% (det høyeste registrerte tallet), i 1971 av 17,5% av befolkningen, i dag læres rundt 15% av skolebarn nynorsk som skriftspråk, og nynorsk brukes angivelig som hovedformen for norsk av rundt 7,4% av den totale befolkningen, mens ytterligere 5% bytter mellom bokmål og nynorsk.
Høgnorsk
Det finnes en mer konservativ variant av nynorsk, kalt Høgnorsk. Den har få aktive brukere, men støttes av Ivar Aasen-sambandet-organisasjonen, grunnlagt i 1965 som svar på samnorskpolitikken til den gangen.