Min kollega, Jim Cramer, kom med en veldig interessant anbefaling mandag morgen, og ringte på det amerikanske statskassen for å utstede et trillion dollar, «30 års krigsobligasjon» for å finansiere vår kamp mot coronavirus. og lovet å foreslå ideen direkte til president Donald Trump.
USA har selvfølgelig utstedt krigsobligasjoner tidligere, og i sammenheng med faktiske militære konflikter, både i første verdenskrig og II.
Regjeringen i 1917 gikk så langt som å innhente hjelp fra kjendiser som Charlie Chaplin, Douglas Fairbanks, Mary Pickford og Ethyl Barrymore for å selge Liberty Bonds.
Bob Hope, Bing Crosby, Barbara Stanwyck og Humphrey Bogart bidro til en lignende innsats under andre verdenskrig.
Denne gangen, kanskje, JLo, Kanye West, George Clooney og d Jennifer Aniston kan forplikte.
Patriotiske amerikanere snappet opp obligasjonene og bidro til å finansiere krigsinnsatsen.
På samme måte er USA i dag engasjert i en krig mot et virus som har ført til økonomisk aktivitet stanset virtuelt, noe som førte til at arbeidsledigheten umiddelbart skyte i været og et mulig stup i andre kvartals bruttonasjonalprodukt med 30% eller mer.
Krigsobligasjonskonseptet er solid i den grad etterspørselen etter høykvalitetsgjeld øker blant institusjonelle og individuelle investorer.
Jeg har lenge vært for at USA utvider løpetiden på lånene siden den store lavkonjunkturen drev renten til rekordlave.
USA har imidlertid ikke vært veldig aggressiv i markedsføringen av slike gjeldsinstrumenter, og långivere har ikke vært veldig begeistret for å bytte bort høyere avkastninger for nær sikkerhet at USA, fortsatt AAA-kreditt, vil betale dem tilbake i sin helhet . Dette kan imidlertid være et av de øyeblikkene der lånet og utlåneren kommer til enighet om en langt datert statskasse som gir 2%.
I tillegg til Amerikas relativt høye kredittkvalitet er det også fortsatt låne til høyere renter enn det meste av resten av verden.
Selv om USAs underskudd øker, anslås det å stige så høyt som 7% til 10% av landets BNP de neste to årene , Vil Amerikas gjeld i forhold til BNP, mens den vokser, forbli under Japan, Kina, Italia og de fleste andre utviklede land, noe som reduserer den relative risikoen for å kjøpe en amerikansk obligasjon.
En utgave kan krever litt assistanse fra Federal Reserve for å avvise potensielle hovedtap til de som kjøper obligasjonene.
«Varigheten» til en 30-årig obligasjon med 2% avkastning er litt over 22 år, noe som betyr en obligasjonseierens breakeven på en slik langsiktig obligasjon er rundt 22 år.
I mellomtiden svinger hovedverdien av en langsiktig obligasjon mer vilt med hver 1% rente enn d o kortsiktige gjeldsinstrumenter.
Det er en faktor som hindrer mange i å snappe opp verdipapirer av høy kvalitet, men lavere avkastning med løpetid på tre tiår.
Noen investorer har spekulert i at Federal Reserve kan sette et tak på statsrentene langs rentekurven.
Nå kan ikke Fed garantere at den vil ha 30-års obligasjonsrente på eller under 2% for alltid. Ved å bruke sin fremadrettede veiledning kan imidlertid Fed si at den vil dekke kurven med mindre eller til inflasjonen stiger over et nytt numerisk mål, eller når nominell vekst overstiger en viss terskel, si 5%.
En slik flytting vil redusere risikoen for å eie langvarige skatter og gjøre utstedelsen av en krigsobligasjon langt mer velsmakende enn å overlate rentemarkedet til sine egne enheter.
Gitt at statskassen og Fed, via nylige CARE-lovforslag vedtatt av Kongressen, jobber nå sammen på måter som aldri tidligere har blitt sett. Et slikt gjensidig forsterkende arrangement vil hjelpe USA med å grave seg ut av dette biologiske sjokket og bane vei for regjeringen for å finansiere etterlengtet lettelse – nå og i månedene som kommer.