Produktivitet (Norsk)

Hva er produktivitet?

Produktivitet, i økonomi, måler produksjonen per innsatsenhet, for eksempel arbeidskraft, kapital eller andre ressurser – og beregnes vanligvis for økonomien som en helhet, i forhold til bruttonasjonalprodukt (BNP) til arbeidstimer. Arbeidsproduktiviteten kan videre fordeles på sektor for å undersøke trender i arbeidskraftvekst, lønnsnivå og teknologisk forbedring. Bedriftsoverskudd og aksjonæravkastning er direkte knyttet til produktivitetsvekst.

På bedriftsnivå, der produktivitet er et mål på effektiviteten i et selskaps produksjonsprosess, beregnes det ved å måle antall produserte enheter i forhold til arbeidstakerens arbeidstid eller ved å måle selskapets nettosalg i forhold til arbeidstakerens arbeidstid.

Forstå produktivitet

Produktivitet er den viktigste kilden til økonomisk vekst og konkurranseevne. Et lands evne til å forbedre sin levestandard avhenger nesten helt av dets evne til å øke produksjonen per arbeider, dvs. produsere flere varer og tjenester i et gitt antall arbeidstimer. Økonomer bruker produktivitetsvekst for å modellere økonomienes produksjonskapasitet og bestemme kapasitetsutnyttelsesgraden. Dette blir igjen brukt til å forutsi konjunktursykluser og forutsi fremtidig BNP-vekst. I tillegg brukes produksjonskapasitet og utnyttelse til å vurdere etterspørsel og inflasjonstrykk.

Arbeidsproduktivitet

Det mest rapporterte produktivitetsmål er arbeidsproduktivitet publisert av Bureau of Labor Statistics. Dette er basert på forholdet mellom BNP og totale arbeidstimer i økonomien. Arbeidsproduktivitetsvekst kommer fra økninger i mengden kapital tilgjengelig for hver arbeidstaker (kapitalutvidelse), utdannelse og erfaring fra arbeidsstyrken (arbeidssammensetning) og forbedringer i teknologi (flerfaktoriv produktivitetsvekst).

Produktivitet er imidlertid ikke nødvendigvis en indikator på helsen til en økonomi på et gitt tidspunkt. For eksempel, i 2009 lavkonjunktur i USA, falt produksjon og arbeidstimer begge mens produktiviteten økte – fordi arbeidstiden falt raskere enn produksjonen. Fordi produktivitetsgevinster kan oppstå både i lavkonjunkturer og utvidelser – slik det var på slutten av 1990-tallet – må man ta hensyn til den økonomiske konteksten når man analyserer produktivitetsdata.

The Solow Residual

Det er mange faktorer som påvirker et lands produktivitet, som investeringer i anlegg og utstyr, innovasjon, forbedringer i logistikk i forsyningskjeden, utdanning, virksomhet og konkurranse. Solow-reststoffet, som vanligvis kalles total faktorproduktivitet, måler den delen av økonomiens produksjonsvekst som ikke kan tilskrives akkumulering av kapital og arbeidskraft. Det tolkes som bidraget til økonomisk vekst fra ledelsesmessige, teknologiske, strategiske og økonomiske innovasjoner. Også kjent som multifaktorproduktivitet (MFP), sammenligner dette målet for økonomisk ytelse antall produserte varer og tjenester med antall kombinerte innganger som brukes til å produsere disse varene og tjenestene. Innspill kan omfatte arbeidskraft, kapital, energi, materialer og kjøpte tjenester.

Produktivitet og investeringer

Når produktiviteten ikke vokser betydelig, begrenser det potensielle gevinster i lønn, bedriftsoverskudd og levestandard. Investeringer i en økonomi er lik besparelsesnivået fordi investeringene må finansieres ved å spare. Lave sparerater kan føre til lavere investeringsrater og lavere vekstrater for arbeidsproduktivitet og reallønn. Det er derfor man frykter at den lave sparingstakten i USA kan skade produktivitetsveksten i fremtiden.

Siden den globale finanskrisen har veksten i arbeidsproduktiviteten kollapset i hver avanserte økonomi. Det er en av hovedårsakene til at BNP-veksten har vært så svak siden den gang. I USA falt arbeidsproduktivitetsveksten til en årlig hastighet på 1,1% mellom 2007 og 2017, sammenlignet med et gjennomsnitt på 2,5% i nesten alle økonomiske bedringer siden 1948. Dette har fått skylden for den fallende kvaliteten på arbeidskraft, og redusert avkastning fra teknologisk innovasjon og det globale gjeldsoverhenget, som har ført til økt beskatning, som igjen har undertrykt etterspørsel og kapitalutgifter.

Et stort spørsmål er hvilken rolle kvantitativ lettelse og null interesse rentepolitikk (ZIRP) har spilt i å oppmuntre forbruk på bekostning av sparing og investering. Bedrifter har brukt penger på kortsiktige investeringer og tilbakekjøp av aksjer, i stedet for å investere i langsiktig kapital. En løsning, i tillegg til bedre utdanning, opplæring og forskning, er å fremme kapitalinvesteringer.Og den beste måten å gjøre det på, sier økonomer, er å reformere selskapsbeskatningen, noe som bør øke investeringene i industrien. Dette er selvfølgelig målet med president Trumps skattereformplan.