23. april 1616 døde den engelske dikteren og dramatikeren William Shakespeare i hjembyen hans Stratford-upon-Avon i en alder av 52 år. Hans død skjedde på eller i nærheten av bursdagen hans (den eksakte fødselsdatoen er fortsatt ukjent), noe som kan ha vært kilden til en senere legende om at han ble syk og døde etter en natt med drikking med to andre forfattere, Ben Jonson og Michael Drayton.
Selv om Shakespeare hadde oppnådd en viss grad av anerkjennelse og økonomisk suksess i løpet av livet, var skriving for scenen på tidspunktet for hans død ennå ikke tenkt på som en seriøs kunstnerisk forfølgelse, og hans beskjedne begravelse ved Holy Trinity Church var mer egnet for en velstående lokal pensjonist enn en kjendis.
Innen få år etter hans død begynte imidlertid Shakespeares venner og beundrere å legge grunnlaget for hans litterære udødelighet. I 1623 samlet John Heminge og Henry Condell stykkene hans i en enkelt storformatutgave. Vi kjenner denne utgaven som First Folio, en av de mest berømte tekstene i engelsk litteratur. I påvente av at verden til slutt ville gjenkjenne Shakespeares geni, proklamerte Ben Jonson – en viktig litterær skikkelse i seg selv – i folioens forord at hans venn var en forfatter «ikke av en tid, men for all tid!»
De fire århundrene siden Shakespeares død har bekreftet Jonsons vurdering. «Bard of Avon» har en plass i historien som en av de største forfatterne som har levd, og hans arbeid er fremført, lest og undervist over hele verden. Shakespeares arv har også utviklet seg for å følge med i skiftende tider. For eksempel i det 20. og 21. århundre er hans skuespill blitt tilpasset til hundrevis av spillefilmer.