Den elektriske startsperren / alarmsystemet ble oppfunnet av St. George Evans og Edward Birkenbuel og patentert i 1919. De utviklet et 3×3 rutenett med dobbeltkontaktbrytere på et panel montert inne i bilen så når tenningsbryteren ble aktivert, gikk strøm fra batteriet (eller magneto) til tennpluggene slik at motoren kunne starte, eller immobilisering av kjøretøyet og lyd fra hornet. Systeminnstillingene kunne endres hver gang bilen ble kjørt. Moderne startsperresystemer er automatiske, noe som betyr at eieren ikke trenger å huske å aktivere den.
Immobilisatorer har vært obligatoriske i alle nye biler som er solgt i Tyskland siden 1. januar 1998, i Storbritannia siden 1. oktober 1998, i Finland siden 1998, i Australia siden 2001 og i Canada siden 2007. Tidlige modeller brukte en statisk kode i tenningsnøkkelen (eller nøkkelhåndtaket) som ble gjenkjent av en RFID-sløyfe rundt låsecylinderen og sjekket mot bilens motorstyring. enhet (ECU) for en kamp. Hvis koden ikke gjenkjennes, tillater ikke ECU drivstoff å strømme og tenning kan finne sted. Senere modeller bruker rullende koder eller avansert kryptografi for å bekjempe kopiering av koden fra nøkkelen eller ECU.
Mikrokretsen inne i nøkkelen aktiveres av et lite elektromagnetisk felt som får strøm til å strømme inne i nøkkelhuset, som igjen sender en unik binær kode som blir lest av bilens ECU. Når ECU bestemmer at den kodede nøkkelen er både aktuell og gyldig, aktiverer ECU drivstoffinnsprøytningssekvensen.
I noen kjøretøyer får forsøk på å bruke en uautorisert eller «ikke-sekvensert» nøkkel at kjøretøyet aktivere en tidsbestemt starttidstilstand og i noen svært avanserte systemer, til og med bruke satellitt- eller mobiltelefonkommunikasjon for å varsle et sikkerhetsfirma om at det ble gjort et uautorisert forsøk på å kode en nøkkel.
Tilfeldigvis er denne informasjonen ofte registrert i moderne bil-ECUer, som kan registrere mange andre variabler, inkludert hastighet, temperatur, førervekt, geografisk beliggenhet, gassposisjon og girvinkel. Denne informasjonen kan brukes under forsikringsundersøkelser, garantikrav eller teknisk feilsøking.