Lemming (Norsk)

Naturhistorie

Lemminger lever i tempererte og polare regioner i Nord-Amerika og Eurasia, og bor i stepper og semideserter, treløse alpine eller arktiske tundra, sphagnummyr, barskog og skråbelagte bakker, der de er ensomme og generelt intolerante mot hverandre. Aktiv året rundt spiser de nesten alle slags vegetasjoner, inkludert røtter, knopper, blader, kvister, bark, frø, gress, grener og moser. Lemminger spruter langs omfattende rullebanesystemer og konstruerer reir i huler eller under steiner. Halsbånd og brune lemminger (Dicrostonyx og Lemmus) lager reir på tundraflaten eller under snøen. Avl fra vår til høst kan kvinner produsere opptil 13 unge etter en svangerskapstid på omtrent 20 til 30 dager.

Lemmings kaster seg ikke, som populært antas, i sjøen i en bevisst selvmordsdødsmarsj. Historisk sett svinger populasjoner med krage og brunt lemming dramatisk, med høyeste nivå oppnådd hvert annet til femte år. Etter flere år med optimale avlsforhold, overutnyttelse av matressurser og lav predasjon, blir populasjonene for store og mer aggressive. Som et resultat kan lemmene vandre på sensommeren eller høsten. De fleste reiser bare korte avstander, men lemmene (Lemmus lemmus) i Skandinavia er et dramatisk unntak. Fra et sentralt punkt beveger de seg i økende antall utover i alle retninger, først uberegnelig og i dekke av mørke, men senere i dristige grupper som kan reise i dagslys. Enorme horder overskred brede områder, og noen lemminger blir ofte tvunget til å svømme vannbarrierer eller inn i menneskelige bosetninger. Mange dør fordi de ikke finner et passende habitat, og andre drukner når de skyves i sjøen av massenes pressende momentum. Et spesielt massivt utbrudd forekommer hvert 30. til 35. år i Lappland, med lemmene som svermer til Sentral-Finland og Bottenbukta.

Siden midten av 1990-tallet har lemmende befolkninger i Sør-Norge ikke fulgt historiske mønstre. Norske lemminger overvintrer i mellomrommene mellom den dype snøen og bakken. Varmere, mer fuktige vintre har produsert færre områder av dette spesialiserte habitatet, og den tunge, våte snøen har gjort de gjenværende områdene mindre sikre.