Klatresand: sanddynene i de ytre bankene

Da jeg var gutt, pleide kusinene mine og jeg å forlate familiens Kitty Hawk kysthytte etter lunsj og trampe vekk fra havet og vandre vestover mot lydskogen, krysser en naken, mils bred sandslette bak og utenfor hyttene ved havet og strandveien. Bare noen få ganger gled vi nedover den løse, vinklede sanden inn i skogen selv, for vi ble alltid advart om hvor vanskelig det kunne være å klatre opp igjen.

De fleste ettermiddager stoppet vi bare sjenerte av skogen strekker seg ved en enkelt, stor, tekanneformet sanddyn som absolutt svermer, om sommeren, med briars og trompetvintre og scuppernongs. Vi fant ut hvilken liten skygge denne sanddynen ga, fylte druene og stirret tilbake på den lille, hvite, rødtekte hytta silhuett mot det dypblå havet.

Med tiden fant jeg og trappet andre områder av North Carolina-sand: En, selvfølgelig, var det store sandfjellet som heter Jockey’s Ridge, like nedover veien stykket. Jeg klatret den en gang som en gutt med faren min på en dag da det virkelig blåste og sanden sved i beina mine – det gjorde vondt, og jeg gråt til han tok meg opp og sang meg en sang og bar meg resten av veien til toppen. Det var sanddynene til Shackleford Banks, og lenger sør for Sunset Beach og Bird Island, hvor Kindred Spirit-postkassen, full av sine sjelebarbare notatbøker, stod på vippen blant havrehaven i all vær. Og også stranden og den bratte sanddynen fra Durant Island, som ser nordover Albemarle Sound; de mange milene med lave sanddyner ute på Core Banks; East Beach på Bald Head Island, opp der Corn Cake Inlet en gang var; og en halv mils spasertur fra myr til sjø på Bear Island gjennom sine egne tekanndyner.

Sanden gjorde vondt, og jeg gråt til min far hentet meg og sang meg en sang.

Min kone, Ann, og jeg har i det siste tatt det som på Ocracoke passerer for et fjellkjede: furuskogen og levende eik fra Hammock Hills, ikke langt nordøst for landsbyen. Der slanger en milelang sti gjennom skogen på nydelig måte, først krysser en andedam ved en trebro, klatrer deretter inn i furutrærne og fører ut til en sumpet spartina og needlerush-bukt på Pamlico Sound, fylt med utsikt stasjon for å hvile og muse litt før du drar på ryggen. Enda høyere og større er de store skogkledde sanddyneryggene, med lave sump mellom dem, av Buxton Woods på 1000 mål, som ligger mellom NC Highway 12 og den nasjonale kysten, rett vest for Cape Hatteras.

Likevel, etter en levetid med å strekke meg og stikke meg rundt om alle disse stedene og mange flere – opp, over og gjennom de vakre og stadig skiftende sandmassene på kysten vår – må jeg eie opp og spille en favoritt, hard som den er å gjøre det, og innrømme min dype, vedvarende kjærlighet til Run Hill.

En slik kjærlighet kommer ikke lett på en, og man glemmer heller ikke hvordan eller når eller hvorfor.

• • •

I midten av august kalte Aztec-kalendriske anledninger Harmonic Convergence, tilbake i 1987, jeg befant meg enda en gang på Ytre banker ved Nags Head Strand. Ann og jeg, nye for hverandre, møttes der oppe og kjørte sørover, over den gamle Bonner-broen ved Oregon Inlet til Pea Island, fant en avtrekk som ikke ville synke vår lånte sportsbil i sanden, og gikk over sanddynen å svømme i det kule Atlanterhavet.

Etter en spell satt vi sammen i skyggen av sanddynen, og hun fortalte meg om familien sin, hvordan de hadde bodd på kysten av Spania da hun var veldig liten, faren som en marinelege i Rota, og flyttet deretter til Sea Level på Nelson Bay nedover kysten vår da hun bare var 6 år. Hun fortalte meg om sin yngre søster, Carolyn, økologen, og hennes friluftsbror, Tad, og Tads gode venner Specklehead og Fig. Vi lo og lo til hun strakte seg inn i høyvannssurfen, trakk frem et stort, grusomt, olivenbrunt rot og ristet det på min måte.

«Sargassum luke,» erklærte hun til en som aldri hadde hørt om det. «Hvor den lille sargassum fisken lever.»

Så jeg var i selskap med en naturforsker – og jeg ble sjarmert åtte måter fra søndag og enda mer.

«Disse tingene løsner og flyter helt opp hit fra Sargassohavet,» sa hun.

Tvers over motorvei 12 gikk vi sakte nedover den lange, buet sandleve ved siden av en av de store vannfuglbeslagene, styltene og hegrene og heiterne rundt oss, og multehopping også.Jeg klatret opp på et jordarbeid og stirret nordover mot vassende willets og plover i myrens grunne, «et av de fineste stedene på kysten for å observere de sesongmessige vandringene til strandfuglene,» skrev Rachel Carson en gang om stedet. Ann klatret opp etter meg , og vi sto sammen mens den strålende sola ettermiddagssolens lange lys lå over de høye, gyldne gressene.

• • •

Neste morgen tok Ann og jeg en mye lengre spasertur nedover banene til naturvernområdet Nags Head Woods. Hun hadde bidratt til å sette sammen dette verdsatte konserveringsområdet, og jobbet fra både Chapel Hill og rundt omkring bare et halvt dusin år eller så tidligere, og hun vil reddet for å vise meg steder hun hadde blitt glad i i skogen: de små, gamle familiekirkegårdene med kritthvite marmorgravplater, konkylier på toppen av dem som markerte nylige pårørende. Hun ville at jeg skulle se de bratte, involverte sandskråningene skogkledd med furu og levende eik; de små, mørke dammerne med andemasse på dem på bunnen av åsene; små tannkjøttmyrer nesten innen kysseavstand fra myrene i Roanoke Sound. Og til slutt, en veldig lang, langsomt stigende sti som brått – overraskende nok – slutter i det 20 fot høye ansiktet til en stor, levende, bevegelig sanddyne, et sandfjell som konkurrerer med den sørligere Jockey’s Ridge i størrelse, tydelig, om sakte, kommer inn i den vestlige skogen og tar den over: Run Hill.

En slik kjærlighet kommer ikke lett på en, og man glemmer heller ikke hvordan eller når eller hvorfor.

Den neste høye sanddynen mot nord var Kill Devil Hill, hvor Wright-brødrene først fløy, men likevel var det utsikten vestover fra toppen av Kjør Hill som virkelig fanget meg. Jeg fant det rett og slett fantastisk, først å se ned fra tretoppene inn i den jevnt slipende skogen, neste over de brede saltmyrene nedenfor og den store bukten som myrene kantet, og til slutt over den lange rekkevidden av Roanoke Sound mot Shallowbag Bay og Manteo på Roanoke Island.

«Hva heter viken der nede?» Spurte jeg Ann. Smilende stirret hun på det i noen sekunder, og sa så utstrømmende: «Fantastisk bukt.»

År senere fikk jeg vite at hun hadde laget det navnet rett på stedet.

Og bare for meg.