Pengepolitikken har vært den mest populære typen økonomisk stimulans siden den globale finanskrisen i 2008. Sentralbanker senket rentene for å oppmuntre bankene til å låne ut og forbrukerne til å låne. Da disse strategiene mislyktes, startet sentralbankene kvantitative lettelsesprogrammer som involverte å kjøpe urolige eiendeler eller statsobligasjoner for å øke mengden kontanter i omløp og oppnå de samme resultatene.
Finanspolitisk stimulans har vært mye mindre vanlig med mange regjeringer som kutter ned utgifter og skatter. Mens det er mye debatt om temaet, er det liten tvil om at kutt og høyere skatter fører til lavere økonomisk vekst. Denne innsatsen kan undergrave pengepolitiske mål ved å kompensere for forbedringer. Noen økonomer mener at dette er grunnen til at den globale økonomien ikke klarte å komme seg meningsfullt etter krisen i 2008.
I denne artikkelen vil vi se på de viktigste forskjellene mellom disse tilnærminger og hvordan de kan kombineres med den mest effektive økonomiske stimulansen.
Grensene for pengepolitikken
Målet med pengepolitikken er å kontrollere tilgangen på penger for å fremme stabil sysselsetting, priser og økonomisk vekst. Siden det ikke kan kontrollere økonomien direkte, er det grenser for pengepolitikkens kraft for å nå disse målene.
En likviditetsfelle oppstår når en sentralbank prøver å injisere likviditet i en økonomi unnlater å senke renten og stimulere økonomisk vekst. Ofte skjer dette når folk begynner å skaffe penger i stedet for å bruke dem på varer og tjenester. Disse handlingene har en tendens til å presse de kortsiktige rentene mot null ettersom forbrukerprisene forblir stagnerende. Når dette skjer, har sentralbankene få tradisjonelle pengepolitiske alternativer igjen for å bekjempe problemet.
Deflasjon oppstår når inflasjonen faller under null og øker verdien av ekte penger over tid. Siden prisene faller, har forbrukerne en tendens til å skaffe mer penger og forverre problemet over tid i det som kalles en deflasjonsspiral. Deflasjon øker også den reelle verdien av gjeld og kan føre til en lavkonjunktur i økonomien ettersom bedrifter og forbrukere sliter med å betale tilbake gjeld og insisterer på å spare penger og investere kapital.
Regnskapsstimulus mot innstramming
Målet med finanspolitikken er å justere offentlige utgifter og skattesatser for å fremme mange av de samme målene som pengepolitikken – en stabil og voksende økonomi. I likhet med pengepolitikken kan ikke finanspolitikken alene kontrollere retningen til en økonomi.
Finanspolitisk stimulans er økningen i offentlige utgifter eller overføringer for å stimulere økonomisk vekst. I de fleste tilfeller øker denne forbruksveksten veksten i offentlig gjeld i håp om at økonomiske forbedringer vil bidra til å fylle gapet. Regjeringer som virker for å stimulere økonomien, kan også bestemme seg for å senke skattesatsene for å legge mer penger i lommene til bedrifter og forbrukere for å oppmuntre til utgifter.
Stramhet er den motsatte prosessen der en regjering kutter ned på utgiftene og øker skatten for å redusere gjeld og forbedre dens økonomiske holdning. Ofte resulterer dette i en nedgang i økonomisk vekst ettersom forbrukere og bedrifter bruker mer penger på skatt og stoler mindre på offentlige prosjekter eller jobber som inntektskilde. Disse tiltakene blir ofte vedtatt av kredittgivere fra tredjeparter som ønsker å sikre tilbakebetaling av gjeld. spesielt i tider med stor økonomisk usikkerhet. Etter at en økonomisk nedgang har oppstått, prøver sentralbanker ofte å stimulere økonomien ved å gjøre kapital mer tilgjengelig for forbrukere og bedrifter. En finanspolitikk kan ta en annen tilnærming ved å tømme statsutgiftene og øke skatten, noe som faktisk kan skade forretnings- og forbruksutgifter og motvirke eventuelle veksteffekter.
Regjeringer kan ta disse tiltakene for å forbedre de offentlige finansene eller oppfylle kravene fra internasjonale banker og kreditorer. For eksempel ble Hellas tvunget til å gjennomgå finanspolitiske innstramminger av sine europeiske kreditorer, noe som endte dramatisk med å redusere vekstratene. Dette stred mot – og til slutt slettet – Den europeiske sentralbankens lavrentepolitikk som forsøkte å stimulere veksten i eurosonen.
De fleste økonomer er enige om at en kombinasjon av pro-vekst er det nødvendig med penge- og finanspolitikk for å virkelig støtte veksten.
The Bottom Line
Pengepolitikk og finanspolitikk er de mest populære verktøyene for fremme en sunn økonomi over tid. Selv om disse retningslinjene har de samme målene, fungerer de ikke alltid på samme vei.Pengepolitikken kan fremme økonomisk vekst gjennom lave renter, men finanspolitikken kan begrense veksten gjennom høyere skatter og reduserte offentlige utgifter – og denne innsatsen kan ende opp med å kansellere hverandre.